Kurerer gruff
februar 21, 2006 at 3:09 pm | In Linn opplever | Leave a CommentHanevold har nettopp brukt en evighet på standplasss med ladetrøbbel og bomskudd, Frode Andresen var ikke noe bedre. Tilbake til gamle synder med mange ekstraskudd og til og med strafferunde. Jeg river meg i håret. Denne stafetten skulle da gå bedre enn dette. Optimistiske Karslen varsler at vi ligger 1.26 bak medaljekampen, men påpeker at vi har magimannen Bjørndalen på sisteetappen og at det ikke er umulig. Sorry Karlsen, men det er det! Da er det bare en ting å gjøre. På med superundertøyet, votter og skisko. Marka her I come!
Sol, blå himmel og løyper fri for magesjuke toppidrettsutøvere kan hjelpe på så mangt. Helene tok meg med til Østmarka – et ukjent skimekka for meg. Nordmarka er fin den, men her er det mindre folk og minst like koselig! Solo og sjokoladekake i solskinn hjelper også på humøret. Menn i kondomdress og gevær på ryggen er glemt for lengst.
Kjært barn har mange navn
februar 17, 2006 at 3:03 pm | In Linn erindrer | 5 CommentsMamma og Pappa har alltid brukt begge navnene mine. Linn Maria. Jeg har ikke alltid vært helt fornøyd med navnet mitt. Dobbeltnavn er ofte en belastning både for de som skal lære det og for en selv. Før var jeg veldig nøye på at de skulle si begge navnene. Nå bryr jeg meg ikke lenger. For veldig mange er jeg derfor bare Linn.
Når familien min spør etter Linn Maria er det noen som må tenke seg om et par ganger før de skjønner at det er Linn de spør etter. Når jeg spør etter Kine Marte i butikken hun jobber, så ser de dumt på meg. Hun har nemlig bare blitt hetende Kine. Anne Mone blir kalt for Minsen, og er fornøyd med det. Til og med en del av vennene hennes kaller henne det. Vi tre søstrene har også diverse dekknavn, men de er selvfølgelig hemmelige.
Foreldrene mine, fetterne mine og “brødrene” mine har også dobbeltnavn. Jeg har derfor vokst opp med navning av diverse ting med initialer. Se for deg 5 yougurtbeger med godteri; CF, PF, LM, KM og AM. Det går jo ikke an å forveksle godteriet. Lettvint for foreldrene med dobbeltnavn. Lettere å forkorte.
Jeg har hatt flere kallenavn. Når jeg var mindre ble jeg kalt Maja. LM har vært en gjenganger, men faktisk ikke så mye brukt. Nordahl blir brukt sjelden, men det har skjedd. I tillegg til mer ertende navn som Tjukke Linn når jeg har på meg den svære boblejakka mi (noe som er svært passende), skolelys (huff, det er leeeenge siden), ave Maria, teita, dumma, dust, idiot…. Vi trenger vel ikke fortsette.
Det er 8134 kvinner som har Linn som første fornavn. Det er 44 kvinner som har Linn Maria som fornavn. Det er 3, 2, 1 eller 0 kvinner som har Linn Maria som fornavn, og Nordahl som etternavn. (hmm hva nå det måtte bety?) Linn kan være en kortform av -lin. F.eks Ingelin. – lin i disse navna kan være en tysk kjæleform (lein ‘liten’), som i Mütterlein. Maria er den gresk-latinske formen av hebraiske Mirjam. Opphavet til navnet Mirjam er uvisst, men det kan kanskje bety den tykkfalne…..
En liten litt tykk hvis man skal tolke selve navnet. Men det gidder vi ikke. Er i bunn og grunn ganske greit fornøyd med navnet mitt. Jeg har hørt at det høres litt engleaktig ut…..
Kjært barn tror jeg!
Når det å holde seg varm blir en fulltidsstilling
februar 12, 2006 at 3:02 pm | In Linn studerer | Leave a CommentPå 1900-tallet dro de tøffeste gutta ut i skogen og hugde trær. Tømmerhuggerne klarte seg med lite, spiste enkel (og derfor ganske usunn) mat og bodde ikke akkurat på hotell. I 2006 drar de tøffeste gutta og jentene ut i skauen for å prøve å leve som disse pionerene. Friluftslinja på tur i vadmel og ull. Uten primus og telt. Og jeg skulle klare meg uten sjokolade. Trodde jeg…..
Poenget med turen tror jeg var å få erfaring i å klare seg med lite. I disse tider er en jo bortskjemt med så mangt. Så også turutrustning. Det å dra ut på vinteren i kalde Norge kan være tøft nok, selv med gore-tex og omni fuel. Nå skulle jeg bruke vadmelsbuksa som visst nok stammer fra oldefar, og som pappa brukte å stå på telemark i på 80-tallet. Maten jeg pakka i sekken var ikke dry-tec, men bl.a. 1 kg brunost, flesk og mel.
Mandag morgen dro vi ut. Fra et kaotisk Oslo, hvor det hadde snødd litt for mange centimeter for sporveien, til Eggedal hvor det hadde snødd enda mer, men her var det brøyta. Som tømmerhuggerne tok også vi oss god tid, og det ble nesten mørkt før vi nådde leirstedet. Og istedet for å slå opp teltet måtte vi nå hugge trær, grave snø og plukke granbar.
Når man er hjemme og blir sulten er det ikke langt til kjøleskapet. Når klokka nærma seg syv denne mandag kvelden gnagde sulten godt i magen. Noen nøtter hjelper ikke så lenge. Men mat er ikke helt aktuelt. Før det er foringstid må gapahuken bygges ferdig, trær på hugges, ved sages og hugges og ikke minst man må få fyr på bålet.
Hjemme bekymrer en seg for hva en skal ha på seg, om t-banen er i rute og det å rekke skole, jobb, trening og favorittprogrammet på tv. På tur bekymrer man seg for om man er varm, tørr, mett og/eller må på do. Gjøremålene blir dermed lagt opp for å klare å ordne dette. Ikke alltid like lett. Men det er utrolig deilig å slippe å tenke på å se fin ut, og når jeg søler mat på hele fanget så er det bare å smile og spise videre. Det er ganske deilig å slippe noen manerer og dele bekymring om sure, våte sokker og avføring!
Middagen denne mandagskvelden ble kvart over 12 (om natta) og smakte bedre enn et hvilket som helst gourmetmåltid jeg kan diske opp her hjemme. Sjokoladen jeg hadde tenkt å klare meg uten smakte bedre enn noen gang, etter å ha dratt et tørt stykke tre nesten 1 km.
Men det beste med å være borte er å komme hjem. Idol og taco på fredagskvelden blir satt pris på på en helt annen måte. Vi har det så utrolig bra. Det er kjekt å bli minnet på det iblant!
Blogg på WordPress.com. | Theme: Pool by Borja Fernandez.
Entries and comments feeds.
