Om det å være syk og sint
november 18, 2005 at 2:40 pm | In Linn opplever | 2 CommentsOm høsten får mange influensa. Så også jeg. Det å tenke på at mange andre er i samme situasjon gjør det ikke noe mindre kjipt å være syk. Jeg HATER å være syk!
Som vanlig fikk jeg høstens influensarunde. Jeg også, som de fleste andre. Det å ikke kunne trene er det verste med å være syk. Jeg måtte faktisk dra hjem fra trening fordi feberen raste i kroppen. Håpløst. Dagen derpå hadde jeg årets slappeste dag og så sikkert 4 episoder med “Will og Grace” og mye annet på TV. Der og da tenkte jeg at det ikke var så ille å være syk. Men så nærmet klokka seg treningstid og det å være syk ble utrolig kjedelig igjen. For å si det sånn. Gi meg heller en travel dag, hvor jeg må stå opp tidlig bare jeg får dra på trening på kvelden.
Nå kan jeg høres ut som en kjip treningsnarkoman. Det vil jeg ikke karakterisere meg som. Det har seg bare sånn at jeg synes det er utrolig gøy å spille innebandy. Og å være på trening. Da tenker jeg ikke spesielt på når treneren skriker; ” 3 runder” og vi må spurte rundt banen. Men på det sosiale; skravlinga før og etter trening (og under til trenerens fortvilelse noen ganger), dusjinga (veldig sosialt!) og det å diskutere herretreninga når du er ferdig i dusjen. Det er dette jeg først og fremst savner!
Jeg er utrolig sosial. Dette kan være et problem iblant. Blant annet når jeg er syk. Den første dagen er det kanskje deilig å slappe av, ha hele dagen for seg selv og ingen planer. Den neste dagen derimot da begynner jeg å innbille meg at jeg ikke har noen venner, fordi jeg ikke har sett noen på et par timer… (og da ligger jeg i senga midt i skole/jobbtida). Dette er jo ikke tilfelle, men jeg innbiller med det allikevel. Derfor hater jeg å være syk og ligge i senga for meg selv.
Da er det jo kjekt å få sykebesøk av mor, søster og bror. Med trøstegave og medisin. Man blir ofte fortere frisk da! Nå har det gått en uke. Jeg fortsatt forkjøla, men ellers frisk. Jeg kan gå på skolen, dra på trening og spille kamp, Det er flott å være frisk.
Angående det å være sint så vil jeg bare si at jeg var skikkelig sinna, sur og lei meg sånn ca. samtidig som jeg var syk. Ikke fordi jeg var syk egentlig. Det har egentlig ikke noe å si hvorfor jeg var sint. Jeg er glad nå. Jeg tror det er sunt å være sint iblant. Jeg kan jo ikke være sint nå lenger. Det har jo blitt kaldt og snart kommer sikkert snøen! 
Om å få 6 retters i tillegg til godt selskap
november 6, 2005 at 2:37 pm | In Mat og mer | 2 Comments“6 retters middag som er vegetarisk? Finnes det så mange grønnsaker a?” Dette fikk min tante høre av en av kollegene sine da hun fortalte hva hun skulle den kvelden. Hva hun skulle? Hjem på høstjakta vel!
Hver høst midt i jaktsesongen tar faren min og onkelen min seg fri fra jobb. Ikke for å jakte, men for å lage mat! I familien vår er vi nemlig vegetarianere. Vel ikke alle, men det er vegetarisk mat vi liker best. Helt seriøst! Derfor tar de seg fri ikke for å jakte, men for å lage mat. Det synes de nemlig er veldig gøy. Vi andre synes det er veldig gøy å smake! Dette har blitt en tradisjon, og kalles ironisk nok; høstjakta!
Og tradisjoner er til for og holdes. Derfor samles hele familien, som riktignok ikke er så stor, en fredag litt utpå høsten. Man kan si mye om familie. Min er spesielt høylydt og man må kjempe litt for å komme til ordet! Men det er jo sjarmerende på sin måte. Det er uansett utrolig hyggelig når alle samles og prater om siste nytt, sladder, diskuterer politikk og løser verdensproblemer. Og ikke minst det beste da; maten! De lekreste retter, jeg personlig vil huske som bl.a; kald tomatsuppe og kake med is, men som har fantastiske franske fancy navn og smaker minst like godt. Disse mannfolka kan dette med mat. Tro meg!
Det blir sene kvelder når vi er samlet slik. Sånn som det skal være! Og når vi sitter der og prater om løst og fast slår det meg faktisk at jeg er utrolig heldig. Ikke bare heldig som har en far og en onkel som er eksepsjonelt flinke til å lage mat, men som har en familie som kan prate og kose seg sånn som vi gjør. Det er godt å tenke på når man er alene tilbake på hybelen og det regner og blåser ute. Og når man åpner ovnen og ser på grandiosaen som har stått inne i en halvtime istedet for 10 minutter, ja da er det godt å tenke på at det er en tradisjon! Og slike skal jo holdes!
I musikkens makt
november 1, 2005 at 2:31 pm | In Musikk | Leave a CommentNoen ganger i livet opplever en noe en bare må fortelle om. Det var rett og slett så fantastisk at en klarer ikke tie stille. Eller la være å skrive et blogginnlegg. En kan prate og diskutere med de som var der sammen med en, mimre og tenke på hvor fantastisk det var. En skulle ønske mange flere var med. Rett og slett fordi du ønsker at flere kunne få den samme opplevelsen. Det er ikke ofte dette skjer, men det skjer. TRO MEG!
Hendelsen jeg refererer til denne gangen er mandagens Coldplaykonsert. Som svoren U2 fan kan lite komme opp mot Valle Hovin 27. juli, men dette var faktisk nærme! Og det sier litt. Det å stå i et folkehav med svette, varme og tørste mennesker som hopper, synger og klapper er noe jeg i seg selv setter veldig lite pris på. Gir du Chris Martin en mikrofon og et piano, Guy Berryman en bassgitar, Jonny Buckland en gitar og Will Champion et trommesett, og putter disse på en scene foran det samme folkehavet, er situasjonen en HELT annen! 
Så der sto vi da. Innklemt, tørste, svette og varme. Og koste oss glugg ihjel. Vi fikk høre hit på hit. Yellow, the scientist og ikke minst fix you. Meditasjon for øre, sjel og kropp. Det er helt utrolig faktisk, at en sang kan skape slik velvære!
Musikk gjør noe med mennesker. jeg er egentlig litt usikker på hva, sånn helt konkret mener jeg. For meg setter musikk i sving følelser, minner, stemninger og gjør noe med humøret mitt. Musikk kan få meg i bedre humør eller i dårligere. Alle har et forhold til og en mening om musikk. Alle har sin egen musikksmak eller sin egen stil. Musikk skaper for noen en egen tilhørighet. Musikk er personlig, men også utrolig kommersielt.
Tilbake til Chris, Guy, Johnny og Will. Fire engelskmenn som satte spektrumspublikumet i ekstase. De skapte en stemning som bare musikken deres kan. Men gjorde de noe mer med oss. Gjør musikken noe med oss? Er vi blitt bedre mennesker? Vel, de fikk en god del til å skrive under på “make trade fair” underskrivskampanje. Men likevel, vi har vel dessverre ikke blitt bedre mennesker. Har vi blitt dårligere mennesker? Mindre søvn pga. konserten kan kanskje ha noe og si, men konserten i seg selv – nei. Er det lov å levere musikk til 9200 mennesker bare for stemningens skyld, følelsene og humøret?
Ja, tro meg. Coldplaystemningen……. Been there! 
Blogg på WordPress.com. | Theme: Pool by Borja Fernandez.
Entries and comments feeds.
