Linns linjer

Høst: Traskende kliss våt i regnet, sur vind, ny regjering…, Vålerenga som seriemester, forelsninger som er altfor tidlig, depresjoner?

Eller: Kakao mens man ser på regnet utenfor, Jens er kjekkere enn Kjell Magne, endelig slutt på Rosenborgepoken, forelsning 12.30 og godt humør…..

I natt skulle man stille klokka. Vennene mine minte meg på det kvelden før. Husket jeg det? Nei, selvfølgelig ikke. Jeg lider av kronisk dårlig hukommelse. Så der sto jeg da utenfor Narvesen på Manglerud og ventet på skyssen min en time for tidlig. Og det er ikke første gang….

På lørdag skulle jeg løpe til trikken og måtte over en bro som viste seg å være meget uventet glatt. Jeg gikk skikkelig på snørra og slo meg skikkelig. Det verste var ikke at jeg fikk utrolig vondt i kneet mitt og hånda mi (som nå er hovne og blå), men at det faktisk var noen som så premietrynet mitt. Jeg rakk heller ikke trikken, og i det jeg karra meg opp så jeg et skilt; brua kan bli glatt ved regn eller frost. Jo, takk du sier ikke det!

Sesongen har begynt. Jeg spiller innebandy. Vi er regjerende Norgesmestere, men nå har vi tapt de tre siste kampene våre. Jeg hater å tape! Det er noe av det verste som finnes. Jeg er genetisk belasta! Også tre på rad da. Kan det bli verre….
Det er mye som kan få deg i (litt) dårlig humør. Få deg litt ut av balanse. Det å forsove seg, finne ut at kabelen du kjøpte hadde feil inngang, forsinka kollektiv trafikk, ting som bare plutselig blir borte – nøkler for eksempel og situasjoner som nevnt ovenfor.

Heldigvis er det ikke mye som skal få deg tilbake på banen igjen. Dette er noe av det som får humøret mitt på topp igjen: score, drite meg skikkelig ut, men ta det bra, en god venn som sier noe virkelig positivt om meg, Fudge Brownies overraskelse utenfor døra når jeg våkner om morran, høre regnet mot ruta når jeg skal sove, høre en av favorittsangene mine på radioen, lange frokoster i helgene, en mamma som tilbyr seg å blåse på såret selv om jeg har blitt over 20, noen som lager middag til meg, at en av ungene som jeg er trener for, helt uoppfordret hopper på meg og gir meg en stor klem, sjokoladeis, coldplaykonsertbillett og ikke minst alt det andre jeg ikke nevnte nå….

Hva får deg blid og glad? Høsten er ikke tida for deprensjoner. Men å se på det komiske i det tragiske og det positive i det negative. Hvem kan vel motstå en sightseingtur på Manglerud kl 11 om morran i lett dusk, og hvor tøft er det ikke å vise fram et blått og hovent kne på trening….. God høst!

Når du tror overaskelenes tid kanskje er over så tar du ofte feil. Det er nettopp da du blir overasket fordi du, ja nettopp, ikke var forberedt på det. Det er kanskje andre ting som ville vært mer usannsynlig for meg å gjøre: Her er et utvalg: gå i spagaten eller andre bevegelser som er relatert til seriøs turning, bli rosenborg eller liverpoolsupporter, si til faren min at hvitløk ikke passer seg i mat eller få regulering på tenna, for fjerde gang, i en alder av 22 år. I forhold til disse tingene virker det ganske naturlig at jeg faktisk, ja blogger, men ser vi bort fra overnevnte ting så vil det komme til å overraske noen mennesker at dette faktisk er noe som skjer.

Utdrag fra msn-konversasjon mellom en uerfaren og bekymret Linn Maria og en langt mer erfaren og støttende Heidi-Karethe:

LM: hva skjer med sære ord lissom. Hvem veit om jeg vil lage en sidemappe eller et foruminnlegg???

LM: hva er foruminnlegg egentlig? Jeg tror egentlig jeg er på vei til å lage et, men hvem vet om det er det jeg vil. Vil jeg virkelig ha på meg å ha lagd et foruminnlegg. Kan dette skape uventede konsekvenser??? Ja si det??

LM: kanskje jeg vil lage en artikkel?

HK:jeg tror ikke det har så veldig mye å si! du kan jo bare prøve og se hvordan det går…hehehe men er snart på stedet

HK: altså – for “stedet”

LM: stedet?

LM: for?

HK: Betyr at jeg er inne på mitt eget sted.

Som dere sikkert skjønner begir jeg meg ut i en ukjent virtuell verden med verken knebeskyttere eller paraply. Men jeg er nå her iallefall. Hva nå enn dette måtte bli til, skal jeg ha for forsøket.